Kropp er topp - titoppertur!

Jeg har ei topp venninne. Spik spenna gærn, selvironi så det tyter ut av øra og FULLSTENDIG klar over sine feil og mangler, og fordeler og styrker. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, uansett, og innimellom kan jeg ikke fordra henne. Et HELT normalt kjærlighetsforhold mellom to gode venner med andre ord. You know what i mean....? *smask* Ærlighet varer....lengre?

Vel uansett - vi to er bestevenner, selv når vi ikke snakkes på evigheten. Vi er begge to "velsignet" med god matlyst, kulinariske kokkeevner og en genetisk mangelsykdom som gjør at vi bare MÅ spise sjokolade.

Vi er enten småfeite eller smellfeite....alt etter hvordan vi har det psykisk, hvor mye sex vi får med gubbene våre og hvor mye mat vi må spise siden vi "tilfeldigvis" la for mye mat på fatet. Noe med den der øye hånd koordinasjon som er feil der tror jeg.

Vel forrige uke fant jeg ut at hun har begynt å trene, da kunne jo ikke JEG være verre. Vi konkurrerer og motiverer hverandre hele tiden. Fight is on! Fat-fight

Vel, uansett. Når gubben kom hjem "rehabilitert" fra Rauland og tenkte at nå skulle han bli sprek, fant han ut at vi skulle gå sånn ti'topper turer her i Grenland. Det er noen uker siden, men nå ble jeg motivert for å starte da...

Dvs vi må gå opp på minst 10 toppturer av et visst antall å velge i, og så får vi "premie" samt en muligens mindre garasjetak (for hans del overhenget over "utstyret") og for min del kanskje en mindre muffins/lovehandles (lovehandles med ekstra mye love)

Vel idag starta vi da,selvfølgelig med den MINSTE, slik at vi kan sakte bygge oss opp mot klimaks (les kollaps) På søndag skal vi visstnok ta en til (kan noen ta med meg på fylla imorra så jeg kan være fyllesjuk på søndag????)

Vel turen inn til Hvisteintjern gikk ganske greit (puls i 200 er vel normalt eller???)
Vi tok en liten pause der, siden minstemann ville ha noe å drikke og sjekke etter rompetroll i vannet. Jeg sørga for å sette meg ned på en stubbe og instruere minsten så han skulle få GOD tid der på rasteplassen til å leite etter rompetroll. Viktig å la ungene få pause vettu...*kremt*

Vel så gikk vi videre da, fant noen fine skilt som viste både antall km og forskjellige destinasjoner. Minsten leste ivrig og vi tråkka ivei, fulle av pågangsmot. Jeg sa til megselv: Nina, det er i motbakkene det går oppover! Men det hjalp ikke, jeg klarte ikke å motivere meg selv, mens jeg samtidig skulle konsentrere meg om å puste og svare på spørsmål fra lillemann.

Men HELDIGVIS var minsten veeeeeldig interessert i både dyreliv, insekter og flora så jeg fikk iallefall trimma hjernen min (og stoppa ofte opp - juhu!) så han fikk svar på det han lurte på. Når han gikk tom for spørsmål, hjalp jeg han med nye tema å tenke på som SELVFØLGELIG etterfulgtes av flere spørsmål

Så skjedde det noe da, minsten måtte så VELDIG på do, og da snakker vi bommelom altså. Heldigvis hadde jeg noe kleenex i lomma, så papirkrise unngikk vi. Gubben fikk ÆREN av å støtte minsten der han huka seg ned over ei bergskrent inni skauen, langt fra stien. Jeg stod et stykke bak og alt jeg så var en liten blek gutterompe der en brun kabel sakte gled ut i friskluft. Og min reaksjon? Hysterisk latterkick! Hvorfor? Jo fordi jeg har gått hele turen og snakka om hoggorm, hva han skal passe på og hvordan han skal oppføre seg hvis han treffer på en. Og det jeg ser for meg i denne seansen, når denne brune slangen sniker seg ut mellom to hvite klipper, er at den brune slangen kryper inn i fjellsprekken og "besøker" hoggormen sitt hi. Ja jeg vet det, jeg er syk i hodet mitt. Skikkelig bæsjehumor - deluxe! Så minsten blei litt fornærma over at jeg lo, men det gikk fort over. Syns det var litt moro han også å tenke på at hoggormen blei bæsja i hodet på. Så for meg avisoverskrifter:

Hoggorm observert i marka med brunsnegle sittende fast på hodet! HAr mordersneglene fått ny diett?

Nok om det...Sånn midtveis oppi øra der, etter å ha klatret over mannsvære steiner (jeg er lav så har ikke så "høye" preferanser) traff vi på to hyggelige bestemødre. Måtte stoppe å snakke litt med de også, viktig det ;)

Hun ene bestemora gikk med ei krykke, hun andre med stokk. De hoppe lettbeint over de mannsvære (ok liten mann da, type kortvokst) steinene selv med halvsidig lammelse pga slag el lignende. Jeg så med lettelse at å gå nedover igjen ville nok bli mye lettere enn å kravle oppover. Så vi fortsatte oppmuntret videre

Endelig kom vi på toppen! Juhu!

Jeg tenkte å prøve meg på en seiersdans i vill glede, men siden beina svikta seig jeg heller skjelvende ned på en stokk og tilbydde meg å lage til maten. Viktig med god mat på trimtur! Måltiden ble fortært rask pga en en meget kald vind som røsket godt i svette kropper. Fikk endelig erfare hvordan sur kald vind føles på en svett kropp i ro. Ny og ubehagelig følelse!

Vel, ikke noe mer spennende skjedde på toppen, så vi tusla ned igjen etter å ha signert oss selv inn i ti topperboka med skjelvende armuskler og svette dryppende fra panna.

Halvveis på vei ned, kjenner jeg at jeg ikke har sjans til å holde meg til jeg kommer hjem. Jeg MÅ på do, heldigvis type bimmelim. Jeg hater å tisse i skauen, fordi jeg ALLTID klarer å tisse på meg sjøl. Jeg sier at jeg "tisser som en dusj". Jeg finner et egnet sted unna stien, drar ned den digre joggebuksa og lar det stå til. Presser hardt i håp om å få en kraftig rett stråle, ikke type dusj.

Og jaggu går det ganske greit, fant ut at det har lønt seg å trene den ENE muskelen jeg kan trene fra sofaen. Kneip av strålen som en proff, rista løs på biffgardinene og fikk luftørka pittelitt før buksa kom på igjen. Juhu! I did it! Mestringsfølelsen og tryggheten om at iallefall EN liten del av kroppen er veltrent, varmet min klamme kropp som tusen pissemaur på en varm sommerdag

Vel nede ved bilen konstanterte vi stolt at vi hadde brukt 3,5 time på en tur som det sår tar maks 1,5 time. Not bad!

Godnattahilsen fra skikkelig veltrent Supernina ;)

Sett ikke deg selv på en pidestall, sett det heller "på spissen"

Tålmodighet, kjærlighet og likegyldighet

Jeg er en rastløs, utålmodig og veldig engasjert person. Jeg blir lett engasjert i både sak og mennesker. Og reiser meg fort for å heve stemmen mot noe jeg mener er urett.

Jeg er stort sett saklig, diplomatisk men bestemt. Sjeldent jeg er ufin i diskusjoner, men det hender.


Når jeg spesifikt SPØR noen om å hjelpe meg, er det fordi jeg trenger hjelp. Jeg er veldig dårlig på å be om hjelp, jeg gjør heller ting alene enn å måtte trygle om hjelp. Jeg liker ikke å måtte trygle, eller å be om hjelp og føle at jeg er en "byrde" og at den hjelper meg, gir utrykk/kroppspråk at de helst vil slippe. Jeg har lovt megselv at jeg skal være flinkere til å be om hjelp, når jeg trenger det. For å ikke ødelegge megselv helt i perioder jeg sliter litt.

Noen ganger, når det gjelder mennesker jeg VIRKELIG bryr meg om, kan jeg være verdens mest tålmodige menneske.

Men også min tålmodighet har en grense.

Som feks: For mange år siden var jeg stormende forelsket i en vakker mann. Så forelsket at beina ble til gele bare jeg så han, og støt sendtes rundt i kroppen hver gang han kysset meg eller tok på meg. Jeg var forelsket i denne mannen LEEEENGE før han oppdaget meg. Men tilslutt så ble det oss. Og vi flyttet tilslutt sammen. *happyface*

Jeg elsket denne mannen av HELE mitt hjerte. Desverre var ikke dette helt gjengjeldt. Han var glad i meg, var trofast støttende og snill. Men han kunne ikke si at han elsket meg, fordi han var ikke sikker på om han gjorde så. Det er jo ikke mer enn rett og rimelig det, igrunn. Bedre det enn å lyve. Men dette tok sakte men sikkert, drepen på meg. Å leve med en mann i så mange år, som ikke kunne si om han elsket meg.... Tilslutt skjedde det som måtte skje fra min side, jeg stilte et ultimatum. Etter mange år, måtte jeg ha et klart svar. Var dette noe for meg å satse videre på?

Så med ultimatumet, elsker du meg eller ikke? - fikk jeg svaret - nei da gjør jeg nok ikke det - ble det avsluttet. Jeg stengte av slusene, lukka igjen jernporten til hjerterota og kom meg ut derfra så fort som mulig. Det hører selvfølgelig med til historien at da jeg fant meg en ny mann et par år etterpå, og valgte å flytte, tvers over halve landet. Da fortalte exen meg at han elsket meg... men da var det for sent for meg. Livet er desverre ikke som en romantisk disneyfilm. Døra til den delen av hjertet var sveisa igjen for godt.

Selv om man bryr seg om sine nære og kjære, kan følelser brennes opp i mangel på respekt, tillit og omsorg. Det er viktig å huske på. Ugjengjeldt kjærlighet brenner ut. Det samme gjelder vennskap, omsorg, respekt og tillit.

En teit krangel kan være et signal på noe mye verre, en bunnløs diskusjon kan være starten på en avslutning. Et enkelt spørsmål kan egentlig være et skrik om hjelp. Lytter du?

God kommunikasjon er ALFA og OMEGA i et forhold. Lytt til dine kjære, se på de. Les mellom linjene, SPØR om du ikke er sikker. Så kanskje du slipper å oppleve at plutselig en dag, så er det for sent. For kjærlighet KAN gå over til likegyldighet, det kan jeg skrive under på.

Så med det i tankene, ønsker jeg dere alle en kjærlighetsfyllt påske videre, med god kommunikasjon, mye kvikklunsj, litt appelsin i solveggen og en god venn eller kjæreste som ser og hører deg.

Husk at alle gjøremål kan utsettes, øyeblikkene med dine kjære får du ALDRI igjen.

Dialekt vrs bokmål og morsomme historier

Etter en kjempekoselig nyttårsfeiring med gode venner, fyrverkeri i all verdens farger nytt fra stuevinduet på avstand, og en halvsett superromantisk film på tv, følte jeg for å skrive litt.

Det er endel morsomme hisorier som dukker opp i skravlings med gode venner, og flere kommer en på etter de har gått.

Så jeg vil dele noen ;)

Da jeg var ung (dvs ca 20 år siden) fikk jeg reise med på langtur med noen veldig snille og kjekke lastebilsjåfører. Turen gikk fra Nordmøre (der jeg kommer fra) og til Oslo.

Siden min opprinnelige dialekt er ganske brei og snakkes i tempo som selv supermann sliter med å holde følge med, kan det ofte oppstå noen misforsåelser når man snakker med folk fra østlandet med "bokmålsdialekt".

Vel, vi var inne i en butikk, og den ene gubben fant ut at han ville ha det litt moro med hun søte butikkjenta når vi skulle levere varer der. Han stod bakpå lageret, og roper ut til henne:

Døøøh, vill du komma å sjå på pillinj min? (Pille (med tjukk L) på vår dialekt betyr det samme som kuk, penis - selve MANNDOMMEN

Jeg holdt på å dø av både latter og SKAM, tenkte herregud kan ikke si sånn?

Damas reaksjon: Hva sa du nå? Se på en pille? Men jeg trenger da ikke piller jeg?

Etter dette ler jeg meg nesten skakk hver gang noen tilbyr meg "en pille" (uten tjukk L) her nede fordi, for MEG betyr dette at de spør om jeg vil ha kuk *fliiiiiire*

Når jeg flytta ned hit til Skien fikk jeg meg jobb på Kid Interiør. Der storkosa jeg meg og lærte mye. Det var endel utfordringer sånn språkmessig...eller dialekt :)

Feks: Når en flott og fin eldre frue (på dialekt gammal kjærring) skulle kjøpe seg nye gardiner til hele leiligheta, så så jeg en god mulighet til å selge inn mye, få et godt salg. Jeg er jo god til å prate for meg i butikk, og elsker å selge. Men historien her er....:

Dma hadde veldig høye vinduer og stod å vurderte to høyder på gardinene, den ene typen var litt for korte, den andre litt for lang. Men hun likte de lengste best. Jeg husker de var i noe som lignet fløyel, tunge flotte dyre gardiner. Og selv om hun må spørre flere ganger underveis hva jeg sier, siden jeg snakker like fort som flytoget går....så gjør vi oss nogenlunde forstått.

Jeg sier underveis (på dialekt)  Sa gardinånj her må du nåkk få nånnj te å lægg ogg fær de, ellers så bli dæm frøktele fort møsskjåt.

Hva sa de nå? Sa fruen (kjærringa)

E sa det, atte, dem bli nå fole fort møsskjåt hvess du ska ha dæm så lang, du må nok lægg dem opp litt.

Frua/kjærringa: Nå skjønner jeg ikke et ORD av hva du sier, du burde lære deg å snakke norsk du (med rynkete panne og stram munn)

Så jeg prøver i min iver etter å selge å "legge om" til bokmål og spør:

Hvis du vil ha disse gardinene her må du nok få noen til å sy, legge de opp, slik at de ikke ligger nede på gulvet, fløyel og støv på gulvet blir ikke bra.

Frua (kjærringa) ser rart på meg, spisser munne, og sier deretter....åååå jasså, du er utlending du, har du ikke fått norskkurs?

Hvor jeg (selvfølgelig) bryter sammen i latter, og kunden bråsnur og går.

Jeg mente ikke å le høyt, men jeg hørte selv at "min" bokmålstolkning/forsøk hørtes slik ut:
(må leses som det kommer fra en utlending dårlig i norsk)

Hvis do vil ha disse gardiner, noen må sy forr dej, legga opp, så de ikke ligge på gulvet....

Så å prøve å snakke "bokmål" kan jeg bare drite i, jeg høres ut som en halvinnvandra pakistaner, eller nei, de fleste pakistanere i norge snakker BEDRE bokmål enn meg. *fliiiiiiire*

Jeg fikk enda en morsom opplevelse på Kid, for der jobba ei nydelig dame med navn Sølvi, som en dag kalte meg noe på jobben....vi hadde rydda unna en masse varer, og jeg var "supernina" og for rundt som en tornado mens jeg plasserte varer, skravla og var superengasjert. Jeg vet av erfaring at når jeg er i "supermodus" kan det ramle mye rart ut av kjeften som ikke alltid oppfattes slik jeg mente , folk misforstår fordi jeg ofte hiver ut av meg ting uten filter.

Å, Nina, sier Sølvi, du er SÅ snååååål!

Jeg bråstopper i det jeg gjør, og spør forskrekka: Er JEG snål? Hva har jeg sagt nå? Hvorfor er JEG snål da? Har jeg sagt for mye nå igjen?

Dama blir litt rar, og sier, jo du er så snål, du jobber og skravler, er altid blid og morsom. Snill og om tenksom er du, skikkelig snål.

Jeg klør meg litt i panna, og skjønner ikke noe.... Ja men døøøøh, SNÅL betyr jo ikke være snill da? SNÅL og SNÅLING er rare folk, som i teit, merkelig osv. Tydeligvis betydde ikke SNÅL det samme som der jeg kommer fra (notert bak øret)

Og så har jeg en liten morsom søt en fra da vi flytta hit. Da var størstemann bare 7 år, og gikk i 2.klassen. Han var veldig glad i å leke med actionfigurer og med lego/bionicle. Og så er det engang slik at når vi unger fra nordvestlandet leker, så snakker vi ikke dialekt...å nei.... både jeg og ungene snakket da "bokmål" slik som på barnetv og filmene vi så på. Så når han lekte med lekene sine snakket han "lekespråket" som han kalte det. Helt naturlig.

Når vi da flytta til skien, og guttungen oppdaget at alle barna her snakket slik som HAN gjorde når han leika seg, blei han så bekymra og litt rar...og kom med et viktig spørsmål...

Mamma, alle barna her snakker lekespråket hele tiden, men når de leker, åssen snakker de da?
Nei....jeg vet ikke jeg....? Jeg tror de snakker svensk jeg mamma, når de leker, var hans logiske svar da.

Og så trippa han videre, lykkelig over å ha funnet svaret på noe som bekymra han. Nå gjenstod det vel bare å lære seg å leke "på svensk"? *lattis*

Og så var det noen år etter, ungen begynner jo å tilpasse seg litt språket her nede, mer enn mora for å si det sånn... Jeg sier jo HUE for ordet LUE, og så sier vi "hævvet" ikke hodet

Så når jeg minner ungen på: Ta på de hue (som betyr lue) når du går ut, svarer han eplekjekt - mamma hue sitter jo fast på halsen.....! ha ha ha

Så da sier jeg bare: Ønska dåkkår aille æn kjøle fin start på ta nye året!

Og hvess du e flink - klara du å oversett ta her te bokmål?

Leika dåkkår dåkkår me dåkkå dåkkår da?

Dangelræv og nyttårsforsett

Kort blogg:

Snart er det ett nytt år dere!
Herlig. Vekk med gamle dagbøker med vonde dager, frem med nye ark og nye planer.

Jada, de fleste nyttårsforsett holder ikke for alle så veldig lenge. Nå er det mye fokus på treningskort, stramme flotte merkevaretreningstøy og energidrikker. Ja, vi er forskjellige. Jeg skal IKKE presse meg på et helsestudio (hater de) for å ikke bruke de resten av året

Men jeg har ETT forsett som er umulig for meg å bryte. Jeg skal værra meg sjøl, hele 2014!

Ja, med unntak av de dagene Supernina suser inn og setter hele livet mitt i vill entusiastisk glede og ville påfunn da, men DET må være lov vel?

Siden jeg nå er blitt ei dundre på hundre (jepp, bikka over 2 tall...hurraaaah....uff) Så skal jeg nå prøve å finne noen smarte, lure og kanskje litt annerledes måte å få i meg næring på. Og min stakkars (hehe) familie der halvparten er mer kresen enn en kannibal, skal dette jaggu bli spennende.

Jeg har funnet noen flotte jenter på Crohnsforumet som gav meg en skikkelig GNIST og tips. Tror jeg prøver det jeg, mange lure snupper der med gode råd.

*juuuhuuuu* Rister på min gedigne soffaræv i glede!

Kvesser linjalen, finner frem penna - kaster vekk viskelæret og noterer som en gal. Hvordan i all verden jeg skal klare å lage noe godt ut av de tingene jeg nå kan spise, tja....det er en jobb for Supernina

Ha et fortyllende godt nyttår!

Hilsen dangelrævva ;)

Engasjert i nettroll

Jeg blir så lett engasjert! Å jises… Jeg engasjerer meg fort, i mennesker, i saker, i materialistiske ting. I det meste i grunn.

Engasjement er viktig, alle er engasjert i NOE. Noen i kosthold og trening, noen i jobben, barna sine, bilen sin, bikkja osv. Nå i 2013, er "alle" på nett. Vi får alt vi trenger der. Info, debatter, varer, omtanke (likes) tilfredstilt begjær og får bekreftelser på oss sjøl.

Jeg leste på en av mine favorittblogger idag Casa Kaos. Hun skriver om "nettroll". Om de som kommenterer og slenger dritt på nett, når de er uenige med andre (eller ikke har noe bedre å bruke tiden på)

Og jeg blir SÅÅÅÅ engasjert! For dette er noe som gjentar seg overalt. Ta feks den mye omtalte Fotballfruas blogg, og da spesiellt hennes bilde av hennes nydelige kropp etter fødsel.

Det første jeg så etter dette var mye drittslenging, misunnelse og meningsløse høns som dissa og svartmala henne så til de grader. Temaet som ble snakka om, kroppsidealer, selvtillit og medias fokus på kropp var VIKTIGE tema. Men jeg syns det var så ufattelig trist at størsteparten av de som kom frem med sterke meninger i grunn snakka mot seg sjøl. Mot det målet om å få mer normalt syn på kropp. Det gir ikke noe normalt syn på kropp hvis du sender hatefulle kommentarer til ei slank flott dame vettu, det forteller bare at den som skriver det sliter med sitt eget sjølbilde det.

HVIS vi vil at fokus på kropp skal endre seg til mer normale tilstander, hjelper det vel ikke med hatmeldinger og overdreven bruk av usaklig ordbruk MOT en sunn flott kropp? Når de som skriver øser ut av seg dritt og hat mot en sunn kropp, fremstår de bare som svartsjuke og frekke.

Jeg tenker - hvor blir det av de som har noe seriøst å komme med? Jeg skulle gjerne sett at en sunn smålubben kropp hadde vært et like godt ideal i motebildet som en superslank med sixpack. Jeg forsvarer ikke overvekt som går på helsa, tvert imot. Men når ble det farlig å være "normal"? Hvem har bestemt at feks str 36 er det optimale? Og hvordan skal vi få endret dette til et sunnere ideal for våre barn?

Jeg ønsker at mine barn og barnebarn skal vite at en str 44 er like flott som en str 36. Er man frisk og har det man trenger, hvorfor kan vi ikke SE hvor vakker hver enkelt er på hver sin måte? HVORFOR skal alt settes i en bås? Hvorfor må det være en fast mal på hva som ansees som "best"?

Hvem i all verden har rett til å si at kvinner må være superslank og veltrena for å være attraktiv og lykkelig? Vel, det er iallefall ikke mannfolka. Det er VI, kvinnene som har gjort dette mot oss sjøl.

Kvinnfolk, generellt, er sin egen største fiende. Kvinner steller seg mer i møte med andre kvinner, enn i møte med menn. Fordi vi kvinner ofte dømmer fortere og oftere andre på utseende. Vi konkurrerer alltid med andre. Helt ufattelig teit, i grunn.

Det er en stygg egenskap. Misunnelse er en fæl tilstand. Hvis man klarer å kvitte seg med misunnelse og sjalusi, kommer man veldig langt. Jeg skulle så gjerne sett flere jenter som fremhever det flotteste ved segselv. Noen har fantastiske pupper, noen har en silkemyk mage, andre har DEN rompa og noen har de nydeligste trekk. Noen er så engasjerte, omsorgsfulle ildsjeler at deres omtanke for andre er deres vakreste trekk. Jeg har sett alminnelige damer, med så vakkert hår at plutselig endres min oppfatning til "nydelig dame".

Vi burde lære litt av mannfolka. Mannfolk har ofte en kjempebra egenskap at de ser det de vil se. De hører det de vil høre.

Hvis du møter noen du "ikke liker" eller ikke har kjemi med, se godt etter. Er det mer ved dette? Hva er det som gjør at jeg ikke liker vedkommende? Er det fordi jeg vil at hun skal være enig med meg, ville jeg helst sett ut som henne? Vil jeg egentlig oppleve det hun opplever? Er denne "misliker" bunnet ut i sjalusi på ett plan? Mest sannsynlig. Jeg tror ikke på dårlig kjemi. Dårlig kjemi er et moteord som brukes i samhandling mellom mennesker som er trangsynt, fordomsfull eller sjalu.

Jeg har selv vært der. Dømt folk fort. Men etter å ha drevet med en ny oppfinnelse, kalt selvransakelse, fant jeg ut at i de fleste tilfeller, dømte jeg folk fordi jeg var misunnelig på NOE de hadde som jeg ikke hadde. Alt fra klær, kropp, penger, jobb, venner eller veloppdragne barn. Jeg har valgt å "ikke like" andre fordi jeg ikke skjønte meg på deres meninger.

Og det å innse at JEG, som ganske stolt anser megselv som diplomat og ei som ser saker fra mange sider, skulle dømme andre på grunn av uenigheter eller "ting" ga en jævlig flau smak i munnen.

Så det har jeg (nesten) slutta med. Helt perfekt er jeg jo ikke *kremt*

Tilbake til Casa Kaos sine "nettroll"

En av kommentaerne hun hadde med i bloggen idag fra ei som hadde lest bloggen hennes var:



Di jævla fitte. Hvis du brukte like mye tid på barna dine som du bruker på den stygge bloggen din, så hadde det kanskje vært håp for dem også. Stakkars barn! Hvis du ikke slutter å blogge innen kort tid skal jeg sørge for at barna blir tatt fra deg!


Trebarnsmor


Jaha… Jeg må le litt, og så syns jeg synd i vedkommende. Hun formulerer seg veldig godt ja, mhm, trebarnsmor, kommer med trusler mot ei anna mor som hun er uenig med. Jøss, for noen fine meninger hun må videreføre til SINE barn tenker jeg. Fint.


Hvorfor skriver hun slik? Misunnelse tenker jeg. Kanskje hun er misunnelig på at bloggeren klarer å uttrykke sin frustrasjon og sin "ikkeperfekthet" offentlig. Mange sliter med å innrømme sin mangel på perfeksjon, fordi de streber etter perfeksjon. Jeg kjenner på den sjøl jeg, innimellom.


Det som forundrer meg er at denne trebarnsmora ikke SER hva hun skriver, at det er veldig selvmotsigende å skrive slik hun gjør, og samtidig skrive hun er trebarnsmor, som hun er stolt av det. Som hun er en mye bedre mamma.


Jeg ønsker at disse "nettrolla" skal prøve å diskutere sine meninger uten å slenge dritt jeg. Men her må jeg si jeg er litt dømmende, og si….at jeg TROR ikke de klarer. Jeg håper i grunn det kommer et smart nettroll hit etterpå og motbeviser dette.








Ha en fortrollende kveld videre


- Supernina -

Det lukter gammal høne her….?

Ikveld vil jeg snakke om lukter og duft. Ikke blomsterlukt neeeeeeheeeei, laaangt derifra. Så er du av den fisefine sorten som ikke tåler snakk om fising, dritlukt og det som hører med, bytt side til denne

Jeg har en sykdom som heter Crohns, det er bokstavelig talt en DRITTsykdom (info her)

Med denne sykdommen følger det massiv dopapirforbruk, sinnsyke dokøer (hjemme) og en duft av alt anna enn røde roser når ting står på som værst. Og så er jeg SÅÅÅ heldig å ha doen rett i gangen, og når jeg åpner døre ut til gangen og noen kommer på besøk lammes jeg av hysteriske latteranfall, blanda med en dose skam og noen fablende forklaringer.

Jeg er ei "snasen lita dame" på 160 og 90 kg (Supernina)
Det FØRSTE jeg tenkte når jeg fikk denne diagnosen for 8-9 år siden var "Juhuuuu nå blir jeg tynn"

Med all denne doløpinga og mat som ikke vil annet enn ut igjen, måtte man jo ikke bli anna en syltynn. alle de andre jeg møtte med Crohns var jo bare skinn og bein stakkars.

Er jeg blitt tynn? Nope. Er jeg lei meg for det? Næh.

Jobber jeg for å slanke meg? Ja, særlig! *humrer*

Men tilbake til "dritten"… Jeg har SÅ mange hysteriske historier på lager om dette tema, men med nye lesere, må jeg vel tilvenne dere litt, sånn gradvis? Kan ikke slippe ut all "lufta" på en gang liksom?

Vel, det jeg skulle si var… Den siste uka syns jeg at jeg "lukter". Da mener jeg skikkelig STINKER!!!

Jeg har både lest og hørt om folk med Crohns som opplever å få en spesiell kroppslukt.

Nå vet jeg hva folk snakker om. Igår, etter å ha farga håret knællerødt, vaska jeg kroppen min grundig. Er så digg med glovarm dusj eller kokhett bad. Jeg smørte inn min omfangsrike kropp med velduftende bodybutter med jordbærduft, og det lukta herlig! Elsker bodyshop forresten!

Vel idag har jeg gått rundt å sniffa og lukta på ALT. For å finne ut hvor den helsikes STANKEN kommer fra…..jeg blir GAL! Jeg har veldig gode sanser, både (desverre) hørsel og lukt og smak. Og når jeg kjenner en "lukt" jeg ikke liker, må jeg finne "syndern"

En gang sniffa jeg meg frem til en dau mus som tydeligvis hadde gjemt seg skrekkslagen (ja mus, sånn som lever i skogen og pusene drar med seg hjem) Den lå i hjørnet på et soverom her, bak ei dør, ei dør som ALDRI blir lukket, derfor lå den daustive musa godt skjult. Det er nesa si det, som sniffer opp halvgamle mus, tenker du vel nå? *fliiiire*

Vel, jeg har funnet syndern idag og jeg….

Det for faen meg MEG som stinker!

Nybada my ass liksom! 

Jeg ble skikkelig forundra/forbanna/frustrert

Så nå er det vel over til å pudre bakparten med mabypudder og desinfiserspraye alle kroppshuler da eller? 

Finnes det ikke sånne meget bra, superduperbra sprayer på markedet, som sier de fjerne all vondt lukt? 

Og sånne duftsprayer som automatisk oppdager vond lukt og doserer ut en "dæsj" spray ved behov? 

Alle crohnsprinsesser som meg burde fått en sånn innlagt på fast basis på bakparten vår. Da kunne vi gått ubekymra rundt, så kunne den "Spffffffta" en "spfffft" når det trengtes? Perfekt!

Tror jaggu jeg skal sende en søknad til NAV om dette. Jeg skal søke om å få innlagt duftkapsel i mine nedre kroppsdeler. Med frisk eplelukt. Sånne syrlige epler. Epler….Mmmmm

Å, nå blei jeg skikkelig snavlesjuk… (leter etter en sjokolade…….$%#"& - tomt!) 

gomler mandariner og nyter den friske lukten den lille tiden det varer

tok meg at langt bad istad, de jeg tenkte at lukta kom fra meg, mine nedre deler. Vaska, pudra og lufta godt før klærna kom på. 

Så finner jeg denne på nett….og jeg holder på å knekke sammen av latter:

Håper noen sender meg et sånt i posten <3 

Sånn da har vi snakka om noe så koselig som kroppslukt, så da kan jeg gå over til andre del, som har mer med en Crohnsprinsesses hverdag


En Crohnsprinsesses hverdag:

Idag klarte jeg å levere minstemann 5 min for sent på skolen grunnet ekstremt domaraton til morran *morrrrrro*
Deretter var det å rase avgårde til legen, der jeg hadde fått dobbelttime så vi skulle rekke alt.


Vi skulle igjennom mye papirer som nav skal ha, slik at de kan hjelpe meg å tilrettelegge for fremtidig jobb kombinert med sykdommen slik den er nå.


Vel inne hos legen sitter jeg bare å tripper på stolen, verker som faen i mage og rygg og sykt sykt dårlig i magen, og jeg tenker "jeg kan ida ikke ha mer igjen nåååååå? Og når det er sånn "pågang" der nede, blir det ikke 2 min på do, neiiida da sitter jeg der MINST 20 minutt. Ka ikke ta 20 min dopause midt i en legetime.

Da blir jeg jo sittende der da… Bare å knipe igjen bak og sette opp farten foran. Har vel adlri snakka så fort og vært så effektiv på oppramsing ever.

Er vanligvis ikke flink å si hva jeg trenger til legen, men idag måtte alt ut, FORT, både foran og bak!

Jøss sier legen, skal si det går unna med deg idag, du vet vi har satt av god tid? Jooooo sier jeg, men jeg er så veldig dårlig idag og helt ærlig snakker jeg så fort fordi jeg er redd for å gjøre i buksa om vi bruker for lang tid….

Han setter seg tilbake på stolen, ser (endelig) på meg….og etter 1 laaaangt minutt begynner han å le.

HØYT ler han, den sniken :)

OK JA da forstetter vi da, sier han flirfull, jeg ler inni meg, men tør ikke slippe latteren løs, for jeg klarer ikke knipe sammen mens jeg brøler av latter.

Jeg får alle papirer (i en fei) løper nærmest til bilen, hinker inn på nav (jada den ene foten er det betennelse i i tillegg) og får hjelp i en fei…. hele tiden teller jeg inni meg fordi jeg har IKKE lyst å sette meg på et offentlig toalett, på NAV, så dårlig i magen.

Hvorfor ikke bare gå på do da tenker du sikkert?

For det første så ville stanken drevet alle ut fra hele bygget, for det andre ville lydene sikkert fått folk til å tro at det var et bombeangrep i skien sentrum. (jeg stinker som faen om dagen, det er helt vilt, hjemme tør jeg nesten ikke åpne ytterdøra etter jeg har vært på do, for det svir sikkert i øynene til folk)

Jeg tenker…..herreguuuuuud jeg tror jeg bare MÅ finne en do, dette går ikke - aldri i verden om det går!…..nynner dodododododo hele veien hjem mens jeg lurer på hva som evt skjer hvis jeg feks blir stoppa i en politikontroll nå?

Å nei IKKe la det skje??? Kjære GUD ikke la det være rutinekontroll nå

Jeg ville sikkert driti meg ut, i bilsetet. Å herregud, gubben kommer til å drepe meg!
Eller…kan jeg løpe ut av bilen, dra ned buksa og drite i grøfta?

Syns du ser det for deg eller?
Med purken etter i tru på at jeg var en kriminell som stakk av fra en vanlig kontroll eller noe?
Og deretter kanskje jeg ville blitt anmeldt for offentlig forsøpling/blotting?

Å, gud for en scene - jegdævver@latter

Men jeg ble ikke stoppa,takk gud, jeg kom meg hjem, skrensa inn i gården, bråbremsa, lot bilen stå på skrå, og løpte inn på do.

Aaaaaaaahhhhh! (se for deg dum & dummere skjiting)
der satt jeg i 20 min, sykt vondt, men letta.

Yes I did it!!!

Så det var min store seier den dagen. jeg rakk hjem på do! Hurra!

Ha en duftlysberikende aften dere der ute
Tro meg, noen dager er det verdt det

Under superdrakta

Hvem er du?

Jeg er en facebook rytter, der slenger jeg ut både tøys og sannheter. Kjenner DU meg?

Vet du hva depresjon er?

Mitt liv har det siste året endret seg drastisk. Fra å være veldig oppegående, hardtarbeidende butikksjef til å være en isolert aldri arbeidene hjemmeværende svekling. Møt Supernina!

Jeg opplevde å møte "veggen" Den derre ene store barrieren du møter i livet, uten å finne døren, vinduet eller stigen- for å beseire over den.

Det var mange ting som bygde seg opp, murkloss for murkloss, før jeg møtte denne veggen. I perioder kunne jeg gå omveier, der ingen vegg var bygd opp. Jeg krøp under, hoppa over, bygde nødutganger.

Satte på meg skylapper og jogga lett mellom alle hindre.

Så en dag begynte jeg å merke at hodet ikke hang med. Jeg har alltid vært en surrete sjel, en kreativ rotekopp.

Men jeg merket at i samtaler hang jeg ikke med, jeg glemte stadig av viktige ting på jobb. Jeg brukte sterke smertestillende, maks dose, hver dag for å klare å være på jobb.

Så kom doløpinga. Jeg har hatt en kronisk sykdom som heter Morbus Crohn i mange år, vært operert noen ganger, men kommet meg. Har i alle årene jobbet og fungert normalt (med turbo og faktisk)

Gjort bra jobb, fått resultater så det holder og er kjent i mitt jobbmiljø for å være ekstremt dyktig, kreativ og praktisk talt en ekspert på "det umulige".

Dette endra seg nå kjapt. Jeg fikk syke magesmerter, løpte på do mellom 20-50 gang på en dag. Jeg fikk henvisning til lege, men det er jo køøøøøø på all sånt her i landet, hvis du ikke er døende og står frem i media da.

Tidlig på året fikk jeg time hos spesialist på Crohns. Han sa det var endel prøver som ikke så bra ut, og her måtte vi sjekke mer og begynne å tenke på medisiner. Tiden går, jeg kommer inn på MR, leverer "drittprøve etter drittprøve", går til en sexy rødhåret vampyr flere ganger, og masse andre greier. Jeg maser og maser om å få komme inn igjen, men jeg er ikke prioritert. Jeg skriker til de, kjefter på de.


Jeg tok faktisk å truet til meg en time på sykehuset…. *fliiiiire* Jeg sa til hun i telefonen at hvis jeg ikke får time nå så kommer jeg personlig ned der….! *ikke stolt*

Jeg går deretter delvis eller helt sykemeldt, men sliter jævlig med samvittigheta. Arbeidsmoralen er høy her. Og når man er personlig ansvarlig i tillegg….jeg var jo ikke ansatt, jeg HADDE ansatte!

Betennelsene spres seg til rygg, hofter og knær. Jeg humper delvis rundt på krykker (se for deg hvor moro DET er å løpe på kykker, småfeit og med to knær på størrelse med en fotball? Du vet ikke om du er mest redd for knærne eller å drite i buksa)

Å ikke kunne gjøre jobben min, ikke orke noe hjemme, ha så mye smerter - tok knekken på meg. I tillegg var det mye bekymringer privat og økonomisk. Dette blir jeg veldig stressa av. Stress påvirker crohns.

Jeg klarte ikke se på regninger engang, jeg bokstavelig talt spydde når jeg gikk igjennom regnskapet. Jeg engsta meg for alt. Jeg måtte ha to sovetabletter for å sove. Men sov lite uansett.

Privat gikk ting på skeis, jeg klarer ikke subtilt be om hjelp. Jeg er dårlig på å motta hjelp. Jeg har alltid hjelpa og støtta andre, og ante ikke hvordan jeg skulle gå frem. Ingen SÅ meg, og jeg sa ikke nok.
Jeg stengte meg inne i skallet mitt.

I sommer fikk jeg byttet til ny fastlege.

Han skjønte at her var det seriøst. Han pusher på sykehuset så vi får først fokusere på det fysiske, betennelsene og sykdommen. Jeg starter medisinering i august. Med imurel, en medisin jeg vet funker for mange med Crohns, men med så mange skumle og ofte bivirkninger at jeg måtte tvinge meg til å ta de.

I september opplever jeg å være på en tur jeg har gledet meg til, en opplevelse jeg hadde LENGTET etter i mange år. Desverre blir dette en stor skuffelse og et nederlag, av mange grunner. Igjen klarer jeg ikke å få hjelp og støtte der jeg trenger det. Det blir bare kjefting, negativitet og egoisme. Jeg detter bare lengre ned...

Jeg kjenner jeg går som i en døs, jeg ser meg selv utenfra. Jeg går på autopilot.

Enda noen uker går, og jeg kjenner jeg sitter med hele esken med sovepiller i handa og tenker…hvorfor ikke? Tenk så deilig å slippe å møte verden imorgen? Slippe å møte egoisme, krav, forventninger og "vi later som alt er bra" mennesker. (megselv inkludert)

Jeg be stiller time how legen nest morgen. Sier forsiktig at jeg må ha help. Jeg er helt nede, jeg griner og griner. I skjul, alene. Jeg orker ikke at folk skal se meg sånn. Samtidig vil jeg ha hjelp. Jeg blir så frustrert, så sinna og oppgitt.

Mennesker rundt meg tror de kjenner meg, tror de vet hvordan dagene er. De leser mine FB statuser. Det er en liten del av mitt liv. Men langt fra alt.

Den siste måneden har jeg klart å tatt tak i store deler av livet. Ikke alt, ennå er det en lang vei å gå.

Det som har redda meg fra å bli helt koko er at jeg fikk noen nye venner, venner som egentlig alltid har vært der, men som jeg aldri har benytta meg av. Venner både jeg og gubben har noe felles med. som aksepterer med, med sykdom. Venner jeg kan gjøre små ting med, uten å være redd for "hvor er nærmeste toalett" eller "hvor lang tid tar det å kjøre hjem" Venner som forstår at jeg har fantastiske dager og drittdager. Dager med syke smerter, dager med mindre smerter. Venner som forstår at den idiotiske perioden kroppen min er i nå, vil gå over. Men det tar tid. Det gikk for langt, jeg dro det for langt. Jeg pressa på når jeg skulle roa ned.

Nå fokuserer jeg på noen få ting. Det er ikke så mye store ting jeg klarer i gangen, da jeg blir fort utmatta og rett og slett bare sovner. Bokstavelig talt. Har nå blitt skeptisk til å kjøre bil, fordi jeg har opplevd å måtte kjøre til siden og sove. Sånn plutselig.

Nå er fokus, lytt til kroppen. Gjør små ting jeg klarer, for de fyller meg med glede og en følelse av mestring. De oppgavene jeg vet er for mye, skal jeg si nei til. Selv om de er små.

Å si nei, er ikke like lett. Å la de nærmeste gjøre ting sjøl er en utfordring. Jeg må la de gjøre sine egne feil, jeg kan ikke være den som veileder, ordner opp og gjør alt.

Og for at jeg skal klare de små stega nå, må de nærmeste bakke meg opp. Og hjelpe til.

Og det dere, å være avhengig av hjelp, er noe av det verste for meg. Det har vært et hinder. Men nå lærer jeg mens jeg går fremover. Ett skritt av gangen.

Men jeg har bestemt at dette går bra, dette går over. Derfor har jeg vaska superdrakta mi.

Jeg tar på med superdrakta en gang i blandt, for å kjenne på følelsen hvordan det er å være supernina igjen. Og det føles helt SUPERT! Når supernina kommer frem da er jeg lykkelig.

Så til alle som tror de vet hva å være skikkelig kronisk syk over en lengre tid betyr, kjøss meg i rævva! (eller nei, du burde VIRKELIG ikke….)

Og en hjertevarm takk til ei frøken nedi myra, som redda ei jente fra dyp depresjon, uten engang å vite det. Jeg ble sett og hørt.

Supernina - "Flat" mage 6 år etter fødsel

Det er SÅÅÅ mye snakk og skriveriver om ei viss fotballfrue som postet sin flotte fine mage bare få dager etter fødsel. Det er jaggu meg mange som henger seg opp i en Ikke-hengende mage…

Denne jenta, har nettopp født, og viser så frem sin flotte kropp. Fantastisk! Det er det JEG tenker - fantastisk….! Ikke ironisk heller, men jeg menr det er helt utrolig hvor heldige/flinke enkelte mennesker er. Jeg håper hun får et lang lykkelig liv og tar godt var på sin skjønne og skåner henne for mediaverden. Litt iallefall.

Helt ærlig, hadde jeg vært så profilert, og vært så lykkelig, ville jeg delt det med HELE verden jeg også. Hvorfor ikke? Hvorfor skal janteloven regjere alle oss andre som ikke er slanke etter fødsel?

Ja mange har skrevet at hennes bilder så kort tid etter fødsel fører til vrangforestillinger, dårlig selv bilde bla bla bla. Jeg mener dette bare blir sagt i misunnelse og frustrasjon. Jeg skulle LETT bytta vekk min forklemage mot en flat som hennes, HVIS jeg fikk det uten å lee en finger. Men det får jeg ikke. Og det er greit.

Jeg er IKKE ulykkelig fordi jeg har en stor mage.

Jeg hadde nok følt meg MYE mer sexy med en flatere mage, ingen tvil om det, men jeg hverken trenger en flat mage eller misunner en flat mage, så mye at jeg blir småfrekk ovenfor de som HAR en flat mage.

Jeg had flat mage. Når jeg ligger på ryggen er den dritflat. Sykt fin igrunn, med masse strekkmerker som forteller om 2 store flotte gutter som kom til verden. Når jeg ser på magen min her nå, tenker jeg at med så flat mage kunne jeg lett blitt en flatbanker. (Jepp, det var sarkasme men mange homofile venner mener jeg ABSOLUTT må være lesbisk. Skjønner ikke det…..*fliiiire*)

Min "flate" mage har også utallige arr etter mange operasjoner, hver eneste ett forteller meg jeg er heldig. Tross alt, jeg lever, jeg tenker, jeg snakker, jeg ser, jeg lukter jeg FØLER - supert!

På bildet her ser du Supernina, det er meg, eller retterse sagt, slik jeg ønsker å være. Helt super, med superkrefter. Jeg elsker dette bildet. Det gir meg mye glede. (fremdeles ikke ironi, faktisk) Og borstett fra det lange håret og drakta, er vi kjempelike

Tenk å vært så SUPER? Kunne flydd, fra pizza til kebab, redda noen unger, banka noen "slemminger" og samtidig sett så digg ut?

Hva er det med media og fokus på å være slik og slik? Er det ikke flott å være litt uilke? Fotballfrua er jo kjempeflott, og nydelig vakker, men det er jeg også (ialefall når jeg gidder å kaste vann i trynet)

Sålenge man er nogenlunde frisk, er passe fornøyd? MÅ vi være så perfekte? Jeg er iallefall IKKe perfekt. Ikke er jeg lykkelig heller. Jeg har lykkelige stunder, noen få lykkelige (hele) dager. Men livet består ikke av bare lykke, det består av mange utfordringer, lærdom på godt og vondt, vinne og tape, liv og død, sykdom og friskhet. Kjærlighet, sorg og erfaringer.

Jeg syns det er helt SUPERT å være akkurat som jeg er, selv om jeg ønsker meg en flat mage. Men det er mange ting jeg ønsker meg FØR den flate magen, den er ikke på nr 1, for å si det sånn.

Hva er du glad for at du har? Hva syns du er mest "supert" med deg selv? Jeg vil ikke høre om håndtaka og overvekt eller undervekt du IKKE liker, kommenter hva du LIKER. Vær takknemlig.
Gnir meg i henda og spenter vent på alle de sjofle bloggkommentatorene? Anyone?

Bring it on!!!

Hilsen Supernina